For to måneder siden flyttet Belinda Tato og jeg til Hamar for å implementere deltagelsesprosjektet drømhamar. I forkant av flyttingen, jobbet jeg sammen med resten av Ecosistema Urbano-teamet i fire måneder med å skape og utvikle prosjektet fra konkurranse til realiseringsfasen. Vi aktualiserte prosjektet og jobbet for å tilpasse det til den nye timeplanen, ressursene og forventningene.Allerede i juli hadde vi en ferdig plan for hvordan den deltakende prosessen skulle realiseres gjennom 4 måneder i Hamar. Budsjett, tidsplan, aktivitetsbeskrivelse, teamsammensetning. Jeg hadde en klar ide om hva vi planla å gjøre, hvordan vi skulle gjøre det, hva det ville koste, etc. Rett før vi skulle flytte, hadde Belinda og jeg en lang prat om koordineringen av de kommende månedene i Hamar. En setning har satt seg: “Vi kan formulere planer og gjennomføre dem, men vi må huske å holde dem åpne og fleksible for spontane handlinger”, sa Belinda. Og la vekt på hvor viktig det er å beholde både prosjektet og oss selv fleksible nok til å kunne absorbere alle erfaringene, ikke bare for resultatet sin del, men for at prosessen skal bli mest mulig rik og nyttig.
Det var ingen enkel oppgave for meg. Utdannet arkitekt og planlegger hadde jeg de samme erfaringene som de fleste andre arkitekter har; arbeidende med prosjekter som skifter fra konsept til realisasjon. Fram til nå hadde alle prosjektene jeg hadde jobbet med, utviklet seg på samme måte: Møte med klienten, motta programmet, tomta og budsjettet, undersøke og utvikle det sammen med andre eksperter, og så få det til å fungere sammen på en kreativ og innovativ måte.
Gjennom metoder som nettverksdesign og ved å fysisk flytte til stedet, er dreamhamar en uvanlig prosess med flere lag enn et “vanlig” prosjekt. “Life is what happens to you while you’re busy making other plans”, sier John Lennon, og det er det jeg føler skjer i Hamar nå. Vi har laget en skjematisk urban plan, vi arrangerer verksteder og andre aktiviteter lokalt og globalt, planlagte på forhånd, andre spontant, men det som virkelig teller er felleskapet som blir skapt gjennom denne prosessen. For å bygge et torg trenger vi felleskapet først, og det er virkelig er umulig å planlegge.
Som en arkitekt, er det også noe og lære fra Hamar; hvordan innbyggerne i Hamar ser på seg selv, eller hvordan utenforstående ser på Hamar. Slik som posten på bloggen vår skrevet av Marisa; hvordan forstå nettverksdesign gjennom pizzaoppskriftsutveksling; man må smake alle ingrediensene før du kan blande dem sammen.
Hvis du spør meg; hva drømmer du for Hamar? , ville jeg svart: Etter at vi forlater byen, og planene er gjennomført, drømmer jeg om at dette fellesskapet vil blomstre og gi næring til torget selv gjennom og skape, utveksle, og utvikle hva Hamar er. Slik jeg ser det, drømhamar er et prosjekt som overgår verkstedene og deltakelsesprosessen. Det er om å ta vare på felleskapet, finne påskudd for å møtes og snakke, både lokalt og globalt, og og komme sammen for å jobbe for en felles sak.
—
Denne posten ble opprinnelig publisert i Hamar Arbeiderblad 12. oktober, side 4-5 i papirutgaven.
